FOREDRAG

Tre foredrag er lagt ut her: 

Bruk av landskapet – Historisk og kulturell forståelse av landskapet:  Odd Mathis Hætta  (Hifm)                                                                                                                                                                                                                                                                                             

Samisk byggeskikk:  Randi Berit Sjølie (Sametinget)

UKJENT LANDSKAP – Form i etnisk landskap:  Anita Veiseth (AURORA LANDSKAP AS)

 Resten av foredragene fra konferansen kan du finne som pdf på www.landskapsarkitektur.no   under foredragsmateriell.

 

BRUK AV LANDSKAPET – HISTORISK OG KULTURELL FORSTÅELSE AV LANDSKAPET

ved Odd Mathis Hætta

Norsk landskapsarkitekters forening (NLA), høstkonferanse i Kautokeino 25. september 2009: UKJENT LANDSKAP:

 Temaet er vidt. Her vil det bli konsentrert om to hovedpunkter:

(1) Natur- og terrengbeskrivende navn som veiviser før tiden med kart og kompass og dagens GPS.

(2) Tidligere tiders bruk av naturressurser for utkomme og økonomisk gevinst, og dagens bruk av naturen som fritidsaktivitet og rekreasjon på Finnmarksvidda.

    

Del 1: ”Samene har innebygd kompass” (Nordnorsk uttrykk)

I tidligere tid – også blant nordmenn – gjenkjente man terrenget etter natur- og terreng beskrivelser.

I det indre av Nordkalotten var det helt til 1970-tallet vanlig at folk klarte seg uten kart og kompass (og GPS) fordi man kunne beskrive terrenget kort, konkret og konsis. Med motorisert ferdsel i utmarka er denne kunnskaper forsvunnet eller i ferd med å forsvinne.

Disse kunnskaper var basert på erfaringer (erfaringskunnskap), uformelle kunnskaper og delvis på fortrolig kunnskap.

Først litt relevant kvartærgeologi:

Issmelting: Innlandsisen var tykkest fra Finnmarksvidda sørover mot Bottenvika (opptil 3 km). Der var trykket størst, landet ble derfor trykt ned mer enn 800 m. Ved Finnmarkskysten bare 10-100 m. ”Vannskillet” var 60-80 km nord for Kautokeino sentrum. Konsekvensen var at isen nord glei mot Bottenvika. Hvitfisk (sik, gjedde, abbor, lake) kom oppover fra Bottenvika. Derfor er hvitfisk vanlig på Finnmarksvidda vest.

Største utbredelse og tykkelse var for 20 000 år siden, – for 10 000 år siden var isen nedsmeltet (ca 200 m/år; 200 km på 1000 år). ”Rest-innlandsisen” ble for 8 600 år siden delt i flere mindre breer (”bi-partition”); istidens slutt. Landhevingen i dag: 9 mm i Bottenvika, 3 mm i Oslo og Trondheim.

Landskapsformer: Breerosjonen er avhengig av trykk og fart, – og retning. Skrape- og slipeprosessen under bresålen skulpterer bergrunnen på en karakteristisk måte: Det blir glatte og avrundete fjellknauser/høyder som stiger jevnt fra støtsiden og mot lesiden for breens bevegelse. På lesiden finner man ofte en bratt skrent der breen har tatt med seg løsmateriale. Slike formasjoner kalles på samisk gumpenjunni (=ulvenase), norsk hvalskrott (se nedenfor).

Langstrakt rygg (esker) 10-30 m høye og flere km lange, av sand og grus, avsatt i breelver under isen. De er på flate områder eller i dalbunn i innlandet. Guhkes eanan (”lang land”). Ryggformer som er kvass på toppen, kalles noen steder for geiterygger.

En konisk grushaug (brattsidet, nærmest kjegleformet) som er avsatt i et hull i breen, kalles kame. Samisk; buolza.

 

Del 2: Samiske stedsnavn

Geografiske lokaliteter som fjell, daler, elver, fjorder og terrengformasjoner ellers, og gård (bygder) m.v. har natur- eller kulturnavn. Mange gårdsnavn har naturnavn, f.eks. Suolovuopmi, Suotnju, Leaibejávri, m.v.

Et viktig prinsipp i samisk stedsnavngiving: Et karakteristisk trekk ved ett enkelt stedsnavn kan danne grunnlaget for navnene på lokalitetene i nærheten. Disse nye navn er da sammensatt med et appellativ som 2. ledd:

Suolovuopmi er kalt slik fordi det finnes et vann med en holme; Suolojávri, og navn etter vannet har fjellet Suolovárri fått.

Ellers er det slik at stedsnavn taler til fantasien på en egen måte: De kjære fra barndommens nære og kjente virkelighet, og de fjerne appellerer til fantasien og drømmen.

Men bruk av natur krever en dyp forståelse av språk og landskap, vegetasjon og klima. Natur- og terrengbeskrivende navn hadde nesten like stor presisjon som kart og kompass for brukere.

Et utvalg av natur- og terrengbeskrivende betegnelser

ája  1) kjelde, 2) bekk, lita elv
álda offerstad
alás det høgste av et fjell
ávzi   trong, djup elvedal med svært bratte sider, skard
badje  (stutt) avstand, lengd (som midtledd i stadnamn med tre ledd)
báiki stad, stad der nokon bur, heim
bákti berg, flog
barsi   knaus, ein kolle som stikk fram ved enden av eit fjell
barta  årestue, hytte
bassi  heilag stad, heilagdom (og som adj, heilag)
bahta   1) bak, bakend på menneske eller dyr, 2) inste del (t.d. av bukt, dal)
boatka    innsnevring (avsmalning)
beaski   1) fjellklubb (ved kysten, ofte bunden saman med fastlandet med eit smalt eid), 2) smal passasje over eit fjell
buolza bratt morenerygg, tørr grushøgde (kame)
borri fjell med jamne skråningar til to sider
cahca  vasskilje, overgang mellom to fjell
cearru   nokså flat og ofte vid høgfjellsstrekning med lite vegetasjon
cizzi,  nizzi bryst (egentlig kvinnebryst)
coaltu rundaktig haug eller topp
cohkka (20)  fjelltopp, topp

 

  

corru langstrakt forhøyning eller rabb (esker) 
dearpmi elvemel, bakkekant ved innsjø, bratt lien bakke
deatnu, eatnu stor elv
dievvá rundaktig eller avlang haug 
duottar vidde, snaufjell 
fielbmá   ei mindre elv som flyt stille, kjos
gáisá  tind, høgt spisst fjell 
gála vadestad 
gárgu øyr, ør (av småstein og grus)
gieddi natureng, voll  
gielas 1) kjøl, 2) lang, smal ås  
goahti  gamme, telt  
goavdi heller, opning under noko  
guoika stryk i elv  
guovda vasspytt i skog som det veks sennagras rundt 
gurra skar, kløft, hakk 
geahci ende, spiss 
geaidnu veg  
gohpi rundaktig vik, brei bukt  
gorgnehat (40) stad der ein kan stiga opp (t.d for vinterveg inn på land) 

 

gorzi  foss
háldi (som fjellnavn): rundaktig, høgt fjell
hárji åskam, smal og lang åsrygg (møne)
hoanka utoverhengande bergvegg
jávri innsjø, vatn  
jiegna, jiehkki isbre  
juovva ur ur
jeaggi myr myr
johka elv elv, mindre enn deatnu, eatnu
liehppa tverrbratt eller overhengande bergvegg, bratt fjellside
luohkká bakke
luoppal   utviding av ei elv, liten innsjø som det går ei elv gjennom
luokta  vik, bukt
luhppu  kleiv
maras brei høgde i terrenget med forkrøplet bjørkeskog, lav høgde med skog
muotki  eid, jfr. skáidi
muvra  varde (mur)
mohkki   krok, sving, bukt, vik
moski   stad der det ikkje går an å koma fram, dal stengd i botnen
nibba (60) spiss fjellknatt

 

niitu  natureng, utslått
njáiku  uregelmessig utståande snipp av noko
njárga nes, odde, halvøy
njunni 1) nase eller framende, spiss, 3) bergnase 4) tut, 5) nebb
njearri grunt sttyk der elva er brei
nuorra  sund
nurki   nov, hushjørne, utstikkar på eit fjell
oaivi   1) hovud, 2) avrunda fjell
ráktu  steinhelle, skiferhelle
rássa   høgfjellsstrekning utan vegetasjon, dekt av små flate steinar eller ur
riehppi   dal som det er vanskeleg å koma til, med utvida nisjeforma dalbotn
roavvi   stad der det har vore skogbrann; langt, ikkje høgt, skogkledd fjell
sadji  stad, plass, rom
sáiva 1) liten innsjø utan (større) tilløp, 2) ferskvatn
siida  1) reinby, gruppe av reineiere som samarbeider, 2) buplass, heim
skáidi landet mellom to elvar som renn saman
stáhppu smal keile ved sjøen
suotnju blautmyr der det veks starr
suolu øy, holme
vadda (80)  open slette utan tre, med skog rundt
vággi  1) dal, stutt dalsenkning ved eller nær kysten, 2) lita bukt ved sjøen
várdu høgd med vid utsikt
várri fjell
vuopmi skogland (i motsetning til skoglaust høgfjell, duottar)
vuotna   fjord
vuohppi kjos, lang og smal vik i elv eller innsjø
veadji (87) mindre elv, bekk, dal med liten elv

 

Betegnelser for snø – etter sin karakter

muotta snø i sin alminnelighet
vahca nysnø
oppas urørt snø
ciegar ”beitet” snø
seanas kornsnø (i februar og mars)
ceavvi tettpakket snø
skávvi tynn skare
cuonu ordentlig hard skare
cearga snødriv, snøskavle
jassa Snødriv på rabbe (snaufjell)
sievla snø gjennomtrekt av vann
soavli snøsørpe
oavlu nesten bare vann i snøen

 

Andre betegnelser for snø – etter sin karakter

bihci rimfrost i sin alminnelighet, rim på marka
suhci fastfryst isrim på trær
ritni rimfrost på trær, særlig nå snøen har falt på suhci
sealli trær fri for rimfrost (om vinteren)
suoldni dugg på marka
laksi dugg (vatn) på gras, trær og busker

 

Stedsnavn med utgangspunkt i natur- og terrengbeskrivelser

Ájamohkki (Kautokeino) Álda (Nesseby)Buollanalás (Ktk)Ávzi (Ktk)Ássebákti (Karasjok)Bassevuovdi (Karasjok)Vuotnabahta (Nesseby)Buolzaniitu (Ktk)Riehttecearru (Karasjok)Nizzi (Kåfjord) Goddecohkka (Ktk)Deatnu (Tana) Idjavuonduottar (Lebesby)Rustefielbmá (Tana)Rástegáisá (Tana)Gárguluoppal(Ktk) Fanasgieddi (Tana)Goahtedievvá (Ktk)Nieidagorzi (Kk)Guovdageaidnu (Ktk) Bossogohpi (Alta)Ráisduoddarháldi (NordreisaDuolbajávri (Ktk) Áksovuonjiehkki (Øksfjord)Bahájeaggi (Ktk)Kárásjohka (Karasjok)Hirsaluohkká (Ktk)Goahteluoppal (Ktk)Mádiiluokta (Ktk)Ruovvetluhppu (Ktk)
Hánnomaras (Ktk)Jávrrohusmohkki (Ktk)Galaniitu (Ktk)Guhkesnjárga (Tana)Gumpenjunni (Ktk)Fálesnuorri (Kvalsund)Stuoraoaivi (Ktk)Rássa (Alta)Duolbaroavvi (Ktk)Mázesáiva (Kautokeino) Davvisiida (Lebesby)Skáidi (Kvalsund) Stáhppugieddi (Tana)Suotnju (Ktk)Jámetsuolu (Karesuanto)Olmmáivággi (Kåfjord)VárriÁvzevuopmi (Ktk)Gáivuotna (Kåfjord)Gorovuohppi  Uttaleregler:a; som i svensk faderá; som i dansk dansks med hake over; uttales sjc; uttales tsc med hake over; uttales tsjz; uttales dsz med hake over; uttales dsj

 

Før i tiden: Økonomisk gevinst basert på naturressurser 

Nåtid: Rekreasjon på Finnmarksvidda    

                       PRODUKT Økonomisk gevinst  Fritid og/eller rekreasjon
Kjøtt; elg, hjort, villrein, rådyr, hare Før: x  Nå: 0 Før: 0  Nå: x
Pels og skinn; bjørn, ulv, jerv, gaupe, rev, oter, mår, ekorn Før: x  Nå: 0 Før: 0  Nå: 0
Fugler; andefugler, gjess, spurvefugler, rovfugler, ryper Før: x  Nå: 0 Før: 0  Nå: x
Fisk; laks, harr, sik, ørret, røye, gjedde, abbor, lake Før: x  Nå: x Før: 0  Nå: x
Annet; insekter, edderkoppdyr, reptiler Før: 0  Nå: 0 Før: 0  Nå: 0
Planter; trevirke (bjørk, vie), bær (multer, blåbær, tyttebær), lav, torvmose, sopp Før: x  Nå: x/0 Før: 0  Nå: x
Annet; ? ?

 

KvartærtidenJordas nytid (Kenozoikum) er tertiær (66-2 mill. år) og kvartær (de siste 2 mill.). De siste 10 000 år kalles holocene (før pleistocene).Klimaet i tertiær var tropiske, så tempert.Kvartær er nediset 5-6 ganger.Nedisinger (=glasialer), isfrie perioder (=interglasialer), mildere under istider (=interstadialer), kaldere (=stadialer).De siste istider; Saale (130 000-170 000) og Weichsel (10 000-115 000 år), mellomistid: Eem (115 000-130 000).Årsak til istider: (1) Kaldere klima pga. lang avstand til sola og stor helling til sola; redusert ståling fra sola, og/eller:(2) Vulkanaske i lufta, derfor mindre innstråling og liten utstråling fra jorda pga. CO2 og CH4. Isostasi; vertikale bevegelser i jordskorpa, f.eks. nedtrykking av land under isen, i sentrum av isenkappen var Bottenvika; 3000 m nedtrykt for 20 000 år siden ifh. til dagens nivå. I ytterkanten av iskappen mye mindre f.eks. Finnmarks kyst 10-100 m.Eustasi; variasjoner i havnivået.Netto landheving er differansen mellom isostat og eustat heving.Hvis eustat > isostat, flom; transgresjon.Hvis eustat < isostat, lavvann; regresjon.I Norge regresjon (unntak f.eks. Andøya).Morene; jordart av usortert løsmateriale, klassifiseres (1) hvordan issmelting gikk for seg, (2) hvilken del av breen m. kommer fra.Bunnmorene er hardpakket (overkonsolidert) pga. trykk fra isen. Utsmeltet morene ble transportert i, på og under breen.

 

ErfaringskunnskapErfaringskunnskap dreier seg ofte kombinasjon av læring og forståelse. Erfaringskunnskap og forståelse er ofte knyttet til kognisjon (psykisk prosess knyttet til tenkning og bevissthet), og ikke til emosjoner (følelser).Kognisjoner omfatter alle former for kunnskap og mentale prosesser som vurdering, persepsjon, resonnement, minne, forestilling og tenkning generelt.Kognisjoner kan konkretiseres gjennom atferd, f.eks. å kjøre med rein i vintermørke og kulde gjennom ukjent landskap til bestemmelsessted. Hvor utenfraperspektivet er teknisk observerende og undrende, blir problemstillingen med et innenfra-perspektiv å tolke den natur- og terrengbeskrivelse slik han selv har forstått det.Den forståelsen som utøveren legger til grunn, må sees i lys av de kunnskaper som kan karakteriseres som erfaringskultur- og kunnskap.Erfaringskunnskap kan også sees på som den kunnskap som er akkumulert gjennom konkret erfaring og dyp forståelse av språket (f.eks. ord og uttrykk på natur og terreng).  

 

Læring ved teori og praktisk deltakelse1. Nybegynner. 2. Avansert nybegynner3. Kompetent utøver. 4. Dyktig utøver.  5. Ekspert.1. NybegynnerFørst lærer man kontekstavhengige regler; skifte gear ved å slakke på gassen og trykke ned clutchen, og så føre gearspaken på plass.2. Avansert nybegynnerIkke så kontekstavhengige av regler som nybegynner. Det hele går mer automatisk i ukompliserte trafikk­situasjoner; skifte gear ved å slakke på gassen og trykke ned clutchen, og så føre gearspaken på plass.3. Kompetent utøverBedring i evnen til å beherske regler. Utøveren utfører oppgaver rimelig bra så lenge det er mulig å lage mål og regler for hva som skal gjøres. (Avansert data­systemer makter disse oppgaver. Men kan ikke lagre og kombinere på samme måte som dyktig utøver). 4. Dyktig utøverDet et kvalitativt sprang er mellom en kompetent utøver og dyktig utøver/ekspert.  For å bli virkelig dyktig, må spranget være foretatt. Handler automatisk. Framføring flytende og ledig. Sjåfør clutcher og gearer automatisk i riktig avstand fra en sving samtidig som han snakker med passasjeren.Ikke logiske regler, men situasjonsbestemt erfaring­/­persepsjon. Har holistisk tilnærming basert på innsikt og erfaring. Hjernen kobler sammen hele «pakken» med mål, perspektiv, beslutning, handling og taktikk.Eks: En stormester i sjakk kjenner igjen ca 50 000 ulike posisjoner.Ekspertkunnskaper er i stor grad taus kunnskap. Eksperten har vanskelig for å uttrykke ord og griper ofte til nybegynnerreglene for å forklare.5. EkspertSom dyktig utøver, men enda sikrere og raskere.

 

Samisk byggeskikk,

Foredrag for NLA høstkonferanse 2009

Randi Berit Sjølie

Bosettingsområdet for samene, Sápmi, er det nordlige Fennoskandia fra Kola til Hedmark.

Plansje Sapmi

Dette var lenge et land uten statsgrenser, der samene kunne organisere livet sinn i forhold til natur og resurser. Samekulturen har sine røtter i steinalderens jakt- og fangstkultur, og samene baserte seg på sesongflyttinger mellom flere faste boteder i en årssyklus. Arkitekturhistorisk kan de siste 2000 årene deles inn i fire perioder.

I Perioden 0 – 1000. Det har vært vanskelig å finne spor etter boligene brukt i de første turen årene. Enkelte funn tyder på at boligen kan ha vært den spesielle samiske goahti, i en lett variant, kanskje telt. Samfunnet har vært et rent jakt- og fangstsamfunn der villreinfangsten har spilt en viktig rolle.

II Perioden 1000 – 1700. I mellomalderen og frem mot 16-1700-tallet har den runde boligen bealljegoahti med torvtekking vært sentral som bolig. Samfunnet var preget av siidaorganisering og førkristen samisk religion. Det var et begynnende jordbruk og noe økonomisk differensiering i kulturen. Det ble drevet stor og organisert fangst på villrein, noe de mange store fangsanleggene i Norg-Skansinavia kan fortelle om.

III Perioden 1700 – 1900. Tiden var preget av økonomiske differensiering i den samiske kulturen med reinnomaber (tamreindrift) og jordbrukere. Jordbrukerne hadde noe forskjellig økonomi ettersom de bodde ved kysten, ved de store elvene eller i barskogområdene. Også kulturelle forskjeller knyttet til geografisk område kunne prege byggeskikk og kultur. Kristendommen hadde overtatt som religion, og byggeskikken var preget av gårdsbosetting og stavgammer. I kystområdene var fellesgammen viktig. Tømmerhus ble vanlig mot slutten av perioden. Årstidsflyttinga opphørte for jordbrukerne.

IV Perioden 1900 – 2000. I den sisteperioden fram mot moderne tid ble det etablert en gårdsbebyggelse med mange små, funksjonstilpassete hus med alle byggeteknikker i bruk. Perioden har også vært preget av «svartelisting» av gammmen og forberedelse av grunnen for etterkrigstidas typehus, og landbrukspolitikk med sentralisering og nedlegging.

Årstidsbasert flyttemønster

Det årstidsbaserte flyttemønsteret har vært sentral i den samiske kulturen, sjølsagt med store lokale forskjeller innafor forskjellige geografiske og kulturelle områder i Sápmi. Reinens flyttinger, først som villrein senere som tamrein, var viktig for den spesielle reinnomadismen og de familiene som var knyttet til den. Men flyttinga gjaldt alle familier og hadde et videre siktemål, den var en innretting av livet på naturens premisser. Det skulle høstes makismalt av naturen med minst mulig resursbruk, der det passet best i forhold til årstida og de forskjellige forekomstene. Dette gjaldt både fiske, fangst/jakt, jordbruk og reindrift.

Denne måten å innrette året på har stilt sine krav til byggverk og annet utstyr på boplassene. Bostedene var utstyrt med det nødvendige for oppholdet. Dette kunne være boliger, fjøs, sjøbuer, stabbur, torvsjåer, stativer tilpasset forskjellige formål, ved, båtplass, vannkilde, gjerder, med mer.  Noe har vært flyttbart og har vært flyttet med til neste boplass som en del av årstidsflyttinga. Dette gjaldt telt, stativer og annet lett utstyr. Det tyngre utstyret som hus og gammer sto igjen til familien kom tilbake. Enkelte svært lette stabbur kan nok ha vært flyttet med under årstidsflyttinger.

Huset i landskapet

Begrepet byggeskikk begrenser seg ikke til det enkelte huset og hvordan det er utformet og brukt. Det omfatter også husenes forhold til hverandre, hvordan de er plassert i landskapet og hvordan de er tilpasset resursgrunnlaget. Samene har organisert sine gårder ut fra en topologisk – organisk orden, mens de finske gårdene var organisert ut fra en geometrisk, mønsterpreget arkitektur.

Gårdens og husets biografi.

Når jeg tar for meg et enkelt hus eller et helt miljø med flere hus, f.eks en gård, studerer jeg dets historie, nærmest som en biografi. Biografien kan ofte avleses i spor på bygningen. De påbygde og endrete husene forteller om endringene i folks liv og levekår fra generasjon til generasjon.

Boplassen og gården har også sin historie. Ofte gjenspeiler den familiens historie. På gårder finnes spor og tufter etter flere generasjoners boliggamme, kanskje spor etter geitegammer, fjøsgammer og melkekjellere. Av stående hus er det gjerne hus i forskjellig alder.  Gården blir slik et uttrykk for at familien står med en fot i den gamle tida, samtidig som man ser framover.

 Husets språk – kommunikasjon.

Husene gir oss tak over hodet eller plass for kyr eller høy, de har en praktisk funksjon. Men i tillegg til dette taler huset et språk, de formidler en kommunikasjon. En del av det vi uttrykker med husene våre er fullt bevisst, men det meste foregår på det mer ubevisste plan.

En tydelig og bevisst kommunikasjon i den samiske byggeskikken er stabbursrekkene som sto på flere av de samiske gårdene. Dette var stabbur som ikke tilhørte gården men var en annens eiendom, plassert på gården. I forholdet mellom de som flyttet og de som bodde mer fast var vennskapsforbindelser viktige. Slike forbindelser, på samisk verdde, fikk sitt arkitektoniske uttrykk i stabbursrekker på gårdene.

Bruk av stavgammer isetdetfor buegammer i kystfinnmark har av noen arkeologer vært tolket som en kommunikasjon, man ville vise at man var moderne og mer ”norsk” gjennom å velge bort buegammen. Slik har kommunikasjonen med byggeskikken også fått en etnisk dimensjon. 

     

Byggverkene på de samiske boplassene.

De tradisjonelle konstruksjonene stav og laft ble brukt også i samiske bygningsmiljøer. Spesielt har stavkonstruksjonen vært brukt fint i mange lette små sjåer, (skadja), som gjerne var utført som skjelterhus. Også innvendig veggkledning i gammer kunne også bli utført som skjeltervegger.

 Den samiske stabburet (áiti) har vært det første tømmerhuset på boplassen. Denne bygningstypen må også sees på som et viktig kjennetegn for et samisk bygningsmiljø, et ledemotiv. Det norske ordet stabbur er ikke helt dekkende. Áiti var spesialdesignet for det formålet den skulle fylle, både konstruksjon, fundament og innredning var en del av helheten. Dette er et lite og spesialisert lagerhus med mange funksjoner, Njálla var et lite lagerdepot, plassert på høye stolper, en eller to, opptil flere meter høye. Njálla på slike høye stolper var mest vanlig i barskogsområdene. 

Tømmerboligen var i sin første utgave et lite hus med et eller to rom. Det lavloftete soveloftet over hadde stige opp fra kjøkkenet. Plassering av stigen i kjøkken kroken. Senere kunne huset bli bygd ut opp etter et mønster som var ganske standardisert. Det gamle bolighuset var et lite hus, bare 30-45 kvm.

Fjøs

Gammefjøs og lavfjøs av laft eller lettere konstruksjoner.

Det moderne fjøset, med to etasjer fjøskasse under og høylåve over, kom seint i bruk i samiske områder, på 1930-tallet. At den da kom, hang sammen med den sentrale jordbrukspolitikken og krav fra myndighetene til hvordan det skulle bygges.

Láhtu, løe var bygd i lett konstruksjon, gjerne skjelter. Dette var en lett og lang bygning som kunne være sammenbygd med gammefjøset til en svært lang bygning.

Lávvo et lett telt, er konstruert med tre hovedstokker med kløft i toppen, čaggit. Utapå disse tre reises resten av veggstokkene. Teltduken festes utapå konstruksjonen. Lávvo ble brukt til flytteformål, det var lettere å håndtere enn det tradisjonelle teltet konstruert med buer.

Luovvi var et stativ der en oppbevarte matvarer og utstyr eller tørket høy. Stativet besto av stolper og et golv i passe høyde fra bakken, 1 – 2 meter. Luovvi for høy var utstyrt med oppstående stokker som skulle holde høyet på plass.

Luokte var et spesielt byggverk som var utstyrt for tørking av matvarer, med tak båret av stolper over et golv, uten vegger.

Suonjir var et trepunkts stativ satt opp med tre stokker med kortkuttete greiner i toppen som bruktes til å bygge opp stativer til å henge for eksempel fiskegarn på.

Bilda, var forskjellige stillas hvor det ble oppbevart pulker, hesjestaur og lignende.

Randi Sjølie:

Samisk byggeskikk. Norges forskningsråd. 1955

Samiske gårder, en kulturell resurs, i Forstidsminneforeningens årbok 2007

Fra gamme til trehus i Arkitektur i NordNorge 2007

Skjelterhus i Tana i Årbok for Maihaugen 2007

 

 

 

UKJENT LANDSKAP

 Hvem tilhører landskapet ? Hvem hører til i landskapet ?

 Bestemmer man dette selv eller er det noe som bestemmes av andre ?

Hvem er vi ?

Finnmark er et fylke med lange tradisjoner for immigrasjon fra andre deler av Norge og Nordkalotten. Dette tok seg opp fra 1600-tallet, med en hovedtyngde på 1800-tallet, i forbindelse med industrialisering og utvandring til Amerika. Finnmarks befolkning er satt sammen av hovedsakelig tre (3) befolkningsgrupper; norsk, samisk og kvensk/finsk. En kan av navn også se en del innvandring fra Sverige og Russland. De tre folkegruppene har i dag ulik formell status og tilknytning i det landskapet som egentlig omfatter hele Nordkalotten, på tvers av eksisterende landegrenser.

I nær historisk tid, fra 2.verdenskrig og fram til i dag, har det vært stor mobilitet av mennesker på intern flytting, og inn og ut av fylket. Finnmark har mange mennesker som er født i dette landskapet, men som ikke har bodd her i voksen alder. Fylket har også mange innflyttere som kom hit som nyutdannete, og som har bodd her hele sitt voksne liv. Dette gir en del spennende utgangspunkt for å snakke om tilhørighet, og hva dette både juridisk og følelsesmessig dypest sett er snakk om.

Forutsetninger for form? 

Hvordan gi form i et landskap hvor flere folkegrupper hører til ?

Historisk sett har de tre folkegruppene hatt sine ulike bygningstradisjoner, både når det gjelder form og materialbruk. Hvor stor del av denne tradisjonen som defineres av naturgrunnlaget, og hvor mye som er autonome kulturuttrykk kan være vanskelig å si noe absolutt om. Hvordan formforbilder utveksles mellom ulike folkegrupper er et stort forskningsfelt som jeg ikke skal bevege meg inn på. Det vi ser er at områder med strenge klimatiske betingelser gjør det nødvendig å holde et sterkt fokus på funksjonalitet og nødvendighet. Ressursene må kunne brukes direkte uten unødvendig bearbeiding. Nomadiske samfunn stiller dessuten krav til flyttbarhet og fleksible løsninger.

Hvordan forme og bygge i et slikt landskap i moderne tid ? For å starte en diskusjon om dette ønsker jeg å definere begrepet kulturell identitet. Til forskjell for begrepet etnisitet åpner det opp for en kombinasjon av etnisk tilhørighet, språk og fødested.

Hvordan definere et barn som er født i Finnmark av foreldre med slekt på Sørlandet, som vokser opp med kun samisk språklige venner, og som føler seg fremmed blant etnisk norske ?

Vi arbeidet på midten av 90-tallet med Sameskolen i Tana; her var oppbygning om kulturell identitet tydelig formulert. Ett år seinere startet vi med Seida barne- og ungdomsskole, dette også i Tana. På denne skolen var det hovedsakelig norskspråklige elever. Vi jobbet med det som en ”vanlig” norsk skole fordi vi oppfattet at dette var oppgaven. Brukergruppen var aldri helt fornøyd, men det var vanskelig å få formulert hva misnøyen bestod i. I det siste brukermøtet ble det antydet at de kanskje ønsket noe mer i retning av det Sameskolen hadde fått til.

Jeg reagerte med å si at vi kanskje burde ha jobbet med utvikling av kulturell identitet som en viktig problemstilling. Brukergruppen reagerte med stor lettelse, som de også ga uttrykk for – de levde i et landskap hvor etniske grupper stod mot hverandre. De følte at de ikke ønsket å tvinges til å velge mellom samisk, finsk eller norsk – de øynet en mulighet til å kunne definere ett eget ståsted.

Jeg har kommet fram til at diskusjonen er vesentlig, både i forhold oppdragsgiver – og i formprosessen. Å jobbe i team er en viktig forutsetning for å lykkes med å kombinere komplisert informasjon og se nye muligheter.

Formforbilder vi velger å bruke i mange sammenhenger er sirkelen; utover å være en arketypisk grunnform, og noe som kjennetegner den samiske byggeskikken, er det en uendelig mengde punkter med samme avstand fra et senterpunkt.

Det gir referanser til leirbålet, livets sirkel og gjentagelse. Det gir også et godt utgangspunkt for deltagelse og demokratibygging; i en sirkel sitter alle med ansiktet vendt mot ett sentralt sted, og i samme avstand til dette stedet.

En annen inspirasjon er det jeg vil kalle organisk minimalisme. Av de viktigste forbildene her vil jeg nevne Botanisk Hage i Barcelona. Med organisk minimalisme mener jeg å bruke landskapet som inspirasjon; linjeføringen, teksturen, fargene. Landskapet omslutter alle og diskriminerer ikke; det åpner seg for den som ser. Samtidig må inspirasjonen også her analyseres– før en endelig syntese åpenbarer seg. Minimalisme i denne sammenhengen refererer til å våge å bruke få virkemidler for å kunne være tydelig på de valgene som er gjort.

En direkte kopiering av landskapet er etter mitt syn relativt uinteressant, og ofte umulig i de sammenhenger hvor vi hentes inn.

  

Sosiale møteplasser er et annet sentralt element i formgivningen av moderne landskap. Her jobber vi i stor grad med utgangspunkt i både sirkelen og organisk minimalisme. Vi leker oss med overdimensjonerte former og størrelser for å bringe fram andre måter å sitte og omgås andre på; få voksne til å oppføre seg mer lekent i det offentlige uterom. Vi ønsker også å se på f.eks sitteplasser som en del av landskapet; slik en ville satt seg ned ute i terrenget.

Klimapåvirkning – dette er problemstillinger det er drøftet og forsket mye innenfor; min holdning er at dette krever robuste løsninger. Det henger i hovedsak sammen med orientering og eksponering for klima; det må tas tydelige grep for å unngå uheldige situasjoner. Men hvorfor se på klima kun som et problem ? Det føles mer konstruktivt å se det som en kvalitet; når snøen blåses gjennom landskapet skapes nye former og andre viskes bort.

Det er en fantastisk opplevelse å stå midt i et snøfokk og oppleve hvor sterke naturkreftene virkelig er. Tøft klima er virkeligheten i alle byer og tettsteder i Finnmark. De siste årene er man begynt å se på snø og is som en ressurs, og det bygges midlertidige landskap av is og snø som lyssettes og inngår i festivaler og teateroppsetninger.

Midtnattsol og mørketid – solvinkelen er en medspiller som må behandles med respekt. I mars og september gir solen ekstremt lange skygger som forandrer landskapet, og gir andre forutsetninger for mennesker til å oppholde seg utendørs. De fleste kjenner til midnattsol og mørketid, men få utenfor fylket kjenner til dramatikken mellom disse ytterpunktene. Når dagen blir til natt i løpet av 3 måneder skal det noe til for kroppen å følge med. Det er et enormt driv i denne syklusen, og er man først blitt vant til den oppleves en jevnere rytme som begivenhetsløs.

Midnattsolen gjør annen belysning av landskapet unødvendig, og kan få lange rekker av veglys til å se litt fortapte ut…!  Men igjen; lysets syklus åpner også for muligheter til å leke med solvinkler og tydeliggjøre denne kvaliteten.

Mange i Finnmark ønsker utsikt mot nord; der ligger midnattsolen.

Konklusjon:

Mitt Finnmark består av utallige kombinasjoner av kulturer, erfaringer, ønsker og behov. Å gå inn i dette krever åpenhet og ydmykhet; en vil veldig raskt stoppes av sine egne begrensninger og forutinntatte meninger. En viss grad av basiskunnskap vil alltid være nødvendig, men en kan komme langt med å stille spørsmål til ulike aktører og åpne for innspill fra flere interessegrupper.

Prosessene kan være formelle og faglig orientert, men ofte er de uformelle og personlige. Oppgaven blir å kunne veie og vurdere den informasjonen vi får inn. Dersom vi ikke tar dette seriøst kan vi bomme fullstendig på oppgaven; ofte er problemstillinger rundt kulturell identitet underkommunisert, det kan være vage spor og vanskelig å være konkret.

Slik jeg ser må en kombinasjon av de kulturer som har satt spor her danne grunnlag for en moderne form – som ligger et sted vi ikke kjenner helt i dag. Kjærligheten til landskapet; kvaliteter og forutsetninger som ligger her gir spennende muligheter og utfordringer for den som leter.

Alta 2009-09-23

Senior landskapsarkitekt MNLA Anita Veiseth

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s